Å lese Brecht når man har mistet troen på poesien

En morgen ble jeg vekket
av en rå og rasende uvilje
mot poesi

Kvelden før hadde jeg lest Knausgårds prosa

og jeg forstod det storslåtte
i hans prosjekt

Nok fiksjon!

poesien pep
var det ikke språkets avgrunner og håp
du elsket

jeg fikk det ikke til
jeg fikk det ikke vist
jeg fikk det ikke lest

men føttene! 

føttenes forunderlige tillit
trasket meg bort til Brecht
og tripper nå opprømt
foran hans siste dikt:

OG JEG TENKTE

Og jeg tenkte alltid: Det må klare seg
med de aller enkleste ordene. Når jeg forteller hva som er
må alles hjerter revne.
At du går under hvis du ikke vegrer deg
det vil du jo innse