Dronningen dro

over bergene flakket kongen
med sin hund og sin klage

ga jeg deg ikke en skog
opplyst av ballblom i juni
et tjern der mammutens øye
glitrer mot høstmånen
red du ham ikke, den hudløse,
i glasskalde vinternetter

barnet forsvant

barna forlater alltid
barna forlater aldri
kom, himmelen har lagt seg
perlemorsmykt over enga
slik den gjør når man ber
om beskyttelse

jeg vet ikke om jeg kan elske

du er trett, du er redd
for døden som piper i knoklene dine
kommer du hjem, skal jeg skrive
lovene om, skal du kaste deg ut
i hver natt, og når lyset trer frem
lar vi oss lede av det
til vi slutter å vite
hvem vi er