de fortsetter likevel å kakle
i munnen på hverandre
hun lille sterke med svart hår
(farget eller naturlig) rød genser
kjapp, tett, stomesteren bak
våre psykodrama
den magre skumringsblå madonna
sorgklippa hår
går til vanlig i ett med trekronene
stjernene vingler rundt
den palestinske farmoren
hun som våknet alene i ruinene
hun som bygget huset opp igjen
men lot en luke i taket stå udekket
smatt ned i kjelleren da
den bleke britiske banka på døren,
tidligere sykepleier
broderer, presser blomster, til nå
mislykka forsøk som urteblander
vaktmesterinnen
organisasjonssekretæren
hun som sitter etterlatt ved
det halvferdige brufestet
jeg nynner faren over
de blir sittende
når, spør journalføreren, skal du slutte
å tukte oss
med denne være-glad-leken
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar