Du skal komme til deg

som din store søster
hun som bor i Kattebyens hvite hus
hun som dro til bortenfor Gud 
der tok hun musikken forsiktig i nakkeskinnet og
la den en natt på dørstokken din

liten smal med hodet på skakke
slik skal du komme til din hikstende angst
og du skal ikke spørre
og du skal ikke dømme
og du skal lytte og kanskje nynne og etterpå
går dere ut

til kjelken
hun drar deg på 
gjennom måneskinnets inferno 
til De foreldreløses sjø
helt nord i sinnet der havsvalene leker 
med det grønne skummet

dere holder hverandres hender
som før som før
i spranget

Det går bedre nå

man slepte henne vekk fra sirklene
hun innrømmet dem evnen
til besnærelser

slik ble hun gresstrå innkapslet i frost lysets
sakte dans mellom bladverk vårens første
regn snegle over svaberg gaupespor i
gammel sne
bølgerytter
fønvind

hjemlengselen brant ut
hun er nå uten tilsyn

spiser, sover,
snakker når hun må
den som bor ved et juv
går ikke vill

Det skal komme

langstrakte januardager
der lyset stikker snuta frem
som en ivrig oterunge
opp fra isen, først én
snart hele flokken
bryter mørket
før otermamma selv
kaster sin sølvskimrende kropp
langsetter Vardåsen, over Follebukjølen
frem til til Øyerfjellet,  på aketur
med ungegjengen tumlende rundt
mellom bjerketrærne
i februar

Stratosfæresang

snøleoparden i sprang over jordet
snuser opp hvert bankende 
hjerte

meisene haster inn blant trærne
musene urørlige under snøen
jeg på det åpne tunet

kjeften snerrer rundt leggene
lyset faller
en måneskalk, noen stjerner

synke i kne, synge
med gammeldamestemme
mot stratosfæren

Jauchzet, frohlocket, auf, preiset die Tage!

Strykejuledukerdagen

mor broderte den største
det er pent gjort

selv om hendene hennes
var knoklete og store

fikk hun festet trådene
perfekt

jeg stryker ei grå klokke
noen røde blomster, et julenek

plattsøm etter jobben på
kontoret, en slags fred

den skinnende hvite kirka
i leiligheten med altfor få vinduer

merke etter stearinlys
hun ble aldri sint når vi sølte

smilte hun når nålen
nærmet seg dompappen

når katten fikk en glad
sving på halen

jesusbarnet og jomfruas smale nakke
en engel med stramme lepper

blikket da jeg pakken gaven opp
strykejernet mot den røde kanten

mønstre uoppdaget

Hjortespor over jordet i natt
en kråke skriker i grått

Jeg tenker på ulvenes uskyld
hjorten som hever hoven til spark

Kjærlighet synger alle stemmer frem

fortellingene om meg forstummer

jeg lar dem tie

Reinsfjellet fikk blikket mitt, Neversjøen
alle klagene, og selja utenfor vinduet
min tro

katten tok fanget mitt med seg
en kjærest dro av gårde 
med torden og lyn

min datter synger for barnet 
de gamle sangene 

bølge
snøfnugg
blad

uanselig virvlende tilstede

Til Lea

du legger snuta
mot kinnet mitt

faller fred
i ørsmå flak