Kirkegården i gammelskogen

Jeg står foran granveggen inn til gammelskogen og forstår at i sinnet fins en kirkegård. Erkjennelsen bringer med seg undring, og lettelse, som et uventet blaff fra sommerens første bris, Om kirkegården er vanskjøttet, om gravstøttene står skeive og skitne, om inskripsjonene er uleselige, spiller ingen rolle. Jeg står ved et lavt gjerde, her er en lav port, jeg kan komme hit når jeg vil, helt uten skam. Om jeg vil, kan jeg tilbringe resten av mitt liv her. Stulle og stelle, se på hvem og hva som ligger begravet, tenke rolig over deres liv. Ingen andre har tilgang, ei heller det levendes påkjenninger, skiftninger, bevegelser, som dagen og drømmen måtte utsette meg for. Ettersom årene går, vil nye bli lagt i jorden her, ønsket velkommen av de allerede tilstedeværende. Når min eksistens er omme, forsvinner kirkegården, som bilder i en film,. Også det helt i orden.