haiku

solnedgang

i vindusruta
skyggen av et spindelvev

drømmefall

lysningens myke pust

varme vuggende grantrær

alle anklager frafalt

nå kan jeg dø

eller la være

under eiketreet

etter den harde solen
eikeløvet vifter variasjoner av mønstre
ubesværet 

alle mine anstrengelser, et lavt
surr mellom øra

jeg ser en katedral
reise seg i skyggen av livet mitt
åpen dør
mumlende bønner
der jeg går i shorts og trøye og en uskyld
som får fuglene til å tie

høy

Arvid var her i dag
spredte graset han slo på lørdag

vi ler når vi ser hvor mye det blir 
tier sammen om fjorårets tørke

Arvid fikk kappet av armen,
den venstre, en gang han sto

aleine med traktoren, nå 
har han 100 vinterfôra sauer

kjører drosje, holder bruket sitt
mønstergyldig

duften av høy når han løfter 
høyre armen til avskjed

de sier jeg er fjern

natta drar meg lengre ut
iblant snur jeg meg og roper
det er vakkert her og fred

dagen kommer med
sommerfugler mellom hendene

slipper repet
jeg holdt
så stramt

lar meg falle inn
i hendene mine

ved grinda

de drikker opp kaffen
jeg ber dem hilse

baklysenes røde øyne
mellom grantrærne
jeg løfter hånden

stryker over ansiktet
som for å gjøre det synlig

vi er flere

et nærvær stilnet den vesle dirringa jeg kom til verden med jeg er ikke alene vi er flere som går med stillheten inni når vi møtes hilser vi blygt

tilgivelse kom

løvsangerens
stillferdige pludring
i grå morgen