(vendepunkt)

snur meg mot angsten
trekker hobbit-sverdet

i lysningen

du bøyde deg over meg
i en ømhet jeg
ikke visste fantes

mot den nakne himmelen
hauken, urørlig
de svartspissede vingene

Det gråblå blikket

og brått er jeg en gutt, en ganske stor gutt, og tjukk, ikke feit, ikke ennå, men tjukk nok til å bli kalt ting, til ikke å kunne løpe etter, løpe i fra, stor nok til å bli forlangt noe av, til å løfte, holde ut, og det kan jeg, jeg er stor og sterk, så sterk  at de som kaller meg ting, gjør det i forbifarten, før de fyker videre på de spinkle beina sine, jeg står i akterenden av en båt, en trebåt, en gammeldags tungrodd trebåt, en som ligger støtt som fjell i bølgene, uten å være fjell, for den bølger jo med, bølger sindig med bølgene, nå ligger den inne ved land, jeg, den  sterke gutten, står i akterenden med lett skrevende ben, har vært med far? onkel? morfar?, en voksen, en som kan det med tungrodde trebåter, er i en slik hver dag, og han har hatt meg med, jeg er god nok, jeg kan være til nytte, som selskap, kanskje skal jeg læres opp til noe, hvem vet, innvies, styrken min kommer godt med når garn skal dras, når båten skal ros, eller holdes stille, jeg står bredbeint i akterenden av en båt, den vugger sindig, ved brygga barn og unge, halvnakne jenter, de er ikke for meg, jeg snur meg mot havet og horisonten og sola på vei ned, vannet i sølv og sola liksom sløret hvitt, alt dette florlett og sikkert i seg selv, alt jeg aldri kan bli, og likevel har jeg vært der, vært ute i det lekne, lette, vært til nytte, jeg ser utover det skimrende vannet og den hvite horisonten som sola smelter ned i, jeg forstår at her kan jeg være, kan jeg klare meg, på samme vis som den tungrodde trebåten, som med rett bruk av årene, rett bruk av armene som ror, skyter som en pil ut i vannet, duver med bølgene, aldri, aldri velter, og som nå, med meg ombord, skraper godmodig mot sandbunnen.