I begynnelsen var poesien
en valp. Plaska i bekker,
stormet over skaren,
jumpet i snøfonner
Blant de store hundene
selvhevdende og slitsom.
Kræsjlanda på matmorfanget
etter en halv times tur.
Selvusikker som ungdom.
Fortsatt nysgjerrig! Men
halen mellom beina når
en voksenhund avmålt
lot henne hilse. Skalv av
frykt under kloklipping.
Føyk opp trappa, måtte
bæres ned igjen. Furten
gnagde hun på det hun fant.
Årene går. Hun lærer. Bjeffer
ennå når det er tid for tur.
Får los på rådyr og trost, men
roter seg ikke bort. Vurderer
å komme på innkalling
etter behov. Av og til i byks
med ørene flagrende, av og til
helt oppslukt av interessante
lukter. Eller rett og slett lat.
Nå ligger hun i kurven,
trett etter gårsdagens dikt.
Jeg kikker spørrende på henne -
tid for kveldstur? Det brune
glitrende blikket, små snøft
mens halsbåndet tas på, fælt
slik matmor klundrer. Og så
av sted! Den glade buskehalen
foran meg i skumringen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar