Når blikket ikke finner feste

ser jeg ned
på håndflatene mine
alt de holdt om
alt de slapp
linjenes hemmeligheter
minner inngravert i hver celle
savnet de bærer
gledene som venter dem

Den siste strålende oktoberdagen

det snør på toppene over oss
vi går i gull og glitter
bekkenes blå bånd risler
en dag for Brahms og gåsetrekk
takk for samtalen
jeg vet ikke hvordan
jeg skal betale
det gjelder å holde ulvene i ro
det gjelder å ikke sette spor
når snøen faller i morgen

Dager med stjerner

noen dør og man ømmer seg over det levde 
og det uforløste

gikk ut av en forvitret skog
hvem hvisket om veien

jeg forsikrer forstanden om
at den vil dø i ordnede former

og så kan
lyset bryte ut i lettelse

Øyeblikk mellom rot og glemsel

jeg var ved sjøen
med barnepike og søster
jeg elsket dem begge
fire år og strikkegenseren
klødde ikke og det kan ha vært 
tidlig høst for lufta var klar 
og sanda tørr, smilet mitt 
så stort at barnepiken tok bilde og senere
har det bildet funnet 
øyeblikk mellom rot og glemsel
banet seg vei gjennom knokler
vev og blodårer, min hånd i min
og jeg kan ikke huske hva
jeg nå vet som jeg ikke visste da

ikke akkurat en bønn

men i kveld
skal den høyre håndflata
legge seg inn mot den venstre
og vi skal tenke på spekkhoggerne
som seiler gjennom verdenshavene
tegner mønstre håndflater forstår
når de er inntil hverandre

Vi bega oss ut på den hvite flaten

fulle av fortrøstning 
du satt trygg ved rattet jeg
la hodet bakover
inn til jeg merket hvordan
motet ditt
bleknet og jeg så 
en himmelhøy 
skikkelse over sletta
tynn hvit rasende
håret flagret slik som 
bladene flagrer
når bøker kastes ut til 
vinden og åpner seg

noen dagbokopptegnelser

jeg er
en gammel dame, glad
for de pliktene som står igjen
en hund en katt noen
svartmeiser om vinteren

jeg sitter
i vinteren og leser dikt
og ynker meg, min egen
poesi er taus og skremt og 
rekker ikke andres poesi
til anklene

jeg vet om en poet
hun diktet om den lille
Klovnefisken, den lever
i sjøanemonen en svikt
er registrert i nøkkelmolekylet, slik svekkes
 orienteringsevnen*, jeg vet
om en annen poet, han spør
hvem er vi uten delfinens bue,
duenes hjemkomst**

amfibier dør i millionvis
det skyldes en bakterie
den lille gullfrosken er utryddet
og ingen kan lenger sende 
en glad tanke til Basho og
ringene som frosken laget
eller en glad tanke til noe i det hele tatt?

i denne skyggen av skam 
i denne tapets tid

det er det jeg ikke får til å skrive om
hvor vi kan gjøre av oss
hvilket sted i sinnet vi kan stå
trøstet, forventningsfulle

et ord mumler seg frem 
(og jeg klarer ikke engang
å lage noen ordentlig rytme av det) 
jeg har ikke lest det noe sted, 
det er i det minste mitt

Ydmykhetsfjellet

at nederlag og skam og alle slags
ufullkommenheter
viser veien opp, det
blir ikke farlig å dø heller da
men sikkert mye å le av og fjellet vil nok
strekke ut en hjelpende gren
eller en hvilehylle i blant,
aldri når jeg toppen, men utsikten
underveis, Eliot***
skriver om lysets hjerte
kanskje, nei, det er nok for mye
forlangt

men i et annet dikt, et kjærlighetsdikt
sier han: Tid, det vil bli tid, jeg
noterer det ned og skribler

Tid, det vil bli tid
og vann og vi
skal ikke forgå


**************************************************************************

---

* Inger Elisabeth Hansen: "Klovnefisken" i "Å resirkulere lengselen, avrenning foregår"

** Richard Wilbur: "Advice to a Prophet" i "Collected Poems"

*** Den første referansen til T.S. Eliot er fra
"J. Alfred Prufrocks kjærlighetssang", den andre er "De dødes begravelse", begge i T.S. Eliot "Det golde landet og andre tidlige dikt", gjendiktet av Paal Brekke

Besvergelse i november

en frosk jeg vet om 
rakk ikke å komme seg
i dekning før frosten

for trett 
for langt unna

senere
ble den fotografert
en arketyp i fastfrosset 
sprang

mørket kommer
jeg puster med mørket
vinden kommer
jeg puster med vinden

mørke vind pust

langsomtlys

ryggen er stiv, det er litt vanskelig 
å holde balansen, jeg orker ikke 
følge med på de unges 
kjappe snakk, ikke noe kjapt 
for den saks skyld jeg hater 
å ha det travelt, Foucault fant
at lyset reiser saktere gjennom vann 
kanskje reiser lyset saktere 
gjennom gamle også, at gode krefter 
vi ikke kjenner passer på
så vi blir stive, trege 
langsomme i tankene
og på denne måten sørger 
for at lyset blir hos oss, ja
att på til fyller oss 
mer og mer
til vi bare 
blir

Offersøndag

Händellys flyter over kjøkkenbenken

jeg hakker
et takkoffer av brødbiter og nøtter 
til Gud som i øyeblikket flyr 
over Det Suicidale Hav 
til Landet han har lett for å glemme

bærer det ut til hans
Stedfortredere
svartmeisene som uanfektet
av to mektige 
nøtteskrikere danser 
nåden frem
på fuglebrettet

Min verden er liten

fra utelampa går støvlemerkene i snøen
frem til fuglebrettet
derfra spor etter ekorn inn mot skogen

jeg leker at ømhetens hjerte slår der inne
taust

komme hjem
komme helt hjem

stå i snø

kommentatoren er taus
munnskjenken setter kalken ned
flagrende flak av barndom

Skal vi aldri snakke om dommerne?

Jeg fikk det ikke helt til, dette livet
ble liksom for kinkig å forme
slik at det kan vises frem
plettfritt, gjett
om jeg får høre det daglig
i hue, for ditt for datt
jeg kjenner en mann 
- snill nok! - 
litt drømmerisk kanskje
henfallen til begeistring
ungene under barnevernets løftede
jeg vet om en annen 
fintfølende 
ut til neglene
som ikke kan klore sammen
all verdens uten å tenke seg 
jaja, ganske lenge om, jeg mener
vi har våre grunner, de er
sikkert ikke gode
nok, finnes tilgivelse for livsløp
uten to streker, finnes frifinnelse
for hjelpeløshet, finnes
øyeblikk som smetter 
unna Ja! og derfor hever jeg haka
idag mot domstolene og hele sulamitten
for idag kom en mann med aksent
bort til meg i butikken, han holdt en pose røkte
julepølser frem, legger jeg dem i vann, Nei!
forklarte jeg ivrig om stekepanner eller
varming i saus og en liten ild dommerne
overså blaffet opp

Mørketidsappell

Rødstrupen i rogna
før avreise til Middelhavet
400 mil tur/retur
han vipper ubesværet

Vinterens mismot
samler skjørtene
jeg hører henne 
plystre på kråkene

Poesiens kjæreste
er en hoppende frosk
den skal vi lytte etter
den og rødstrupen

Forventningsløse sammensmeltinger

Himmelen var meget mørk da jeg kom ut
likevel falt hvit snø derfra og ned
i den svarte elva

Jeg betrakter snøfillene
oppløses i det mørke vannet

Hvordan landskapet åpner seg
hvordan himmelen blekner
hvordan det slutter å snø

Bortenfor lov og dom

Jeg kjøper julegaver 
til barnebarnet 

som har alt
Hvem betaler

Gjelda mi er 
forurensinga i Beijing

Unger forkrøplet 
av slitet i gruvene

Enda en art som 
kollapser

Julens forferdende
melding

Du blir aldri god
under loven

Og avsløringa: Den finnes
Drømmen om 

å holde 
handlinger hellige

Svøpt i vår skamfulle sorg
sover vår uskyld

I tilfluktsrommet

de fortsetter likevel å kakle
i munnen på hverandre

hun lille sterke med svart hår
(farget eller naturlig) rød genser
kjapp, tett, stomesteren bak
våre psykodrama

den magre skumringsblå madonna 
sorgklippa hår
går til vanlig i ett med trekronene
stjernene vingler rundt

den palestinske farmoren
hun som våknet alene i ruinene
hun som bygget huset opp igjen
men lot en luke i taket stå udekket

smatt ned i kjelleren da
den bleke britiske banka på døren,
tidligere sykepleier 
broderer, presser blomster, til nå
mislykka forsøk som urteblander

vaktmesterinnen
organisasjonssekretæren
hun som sitter etterlatt ved
det halvferdige brufestet

jeg nynner faren over
de blir sittende
når, spør journalføreren, skal du slutte 
å tukte oss
med denne være-glad-leken