Ute

mageflat mot fjellets hud mosens kjølige hender oppskremte edderkopper over fingertuppene
reiser han seg ser han Reinsvatnet duve i himmelskyen en bris i små kast eim av sauelort og lyng han vet nå at han er elsket Bergekongen er taus

glemselshull

den velsignede tåka
bak øynene

jeg skriver ivrig hilsener til oss
som ikke ser oss tilbake

nede i havna venter vilkårene
noen kvelder med slokte lys

blå skygge

jeg rakk å kaste sjela ut på landeveien
jeg betraktet den fra vinduet

den så ut som et foster
naken, blemmer, sår

støv
sol
av og til en skygge over
full av trøst

la den rasende guden
være mitt vitne
når glassdørene glir til side

Vintermesse

vinterdagen hviler
som en gammel nonne
i stolen sin

hodelinet
den grå kappen
trette føtter i velbrukte sko

broderiet i fanget
et harespor
nysnø
latter i skisporet
røde votter

smilet i munnviken
lyset fra det blå vinduet

ihukommelse (Mary Oliver)

i brevet jeg fikk
fra den døde poeten
blafret nattevinden opp

en løve løftet poten
avventende

fortsett å prøve
det skriver hun

se til at din kjærlighet
former seg
slik den trenges

løft

en krusning fra solen
over lenden


fønvind gjennom gresset


føllet i ro


snuse
vente
slikke


hvordan flokken puster
hvordan en hov blir løftet