brev

treåringen i røde klær
alle vet hun skal dø også hun vet
det er ikke derfor hun griner

holdt til ved en elv, i buskaset
på grunn av sin tilstand som snart død
har hun ikke villet forstyrre

nå springer hun frem
når alt kommer til alt
lever hun ennå

sulten 
de svære fuglene
fiskene som ikke vil leke

jeg forstår hun er mitt ansvar
jeg har mye å tenke på 
det er noen andre der, gamle folk
grønnkledde spede
de veiver avvergende med trette blikk

dagen går
jenta har fått kavringer
klærne hengt til tørk

hva mer kan jeg gjøre?