Seponering

en sitring
et insekt snur seg i søvne

*

liten fisk sveiper over blikket
under isen

*

men hvis isen smelter, da

*

natten er loven

dagen vingler og vet ikke

*

hva skulle jeg
med dette sverdet

*

det trette sprukne jeget
trenger sjela si nå

*

finne den igjen? ikke dit
ikke ut på landeveien

*

kan den ha krøpet inn
under noen løvblad

*

greie seg greie seg greie seg

*

lur og forsiktig
revelur, harelur

Det hender jeg finner en hundesokk på stien
særlig om våren når skiløperne har vendt hjem
og hundene drar seg i varmen på terrassen

Med sokken i hånden ser jeg dem for meg, skinnende
av rim i pelsen, halse mellom rådyrspor og pisseflekker -
eieren sjangler hjelpeløs i løypa og hoier, uten hell, på plass!

de flagrende ørene
de energiske halene
øynene som glitrer

Når november sender sine første kyss av sne og trærne
står med bøyde nakker, trer jeg sokkene jeg fant i vår
på labbene til hunden min. Hun traver ut i rødt og blått og rosa
og skogen hever blikket, mørkebrunt og glitrende

at dette skulle komme til meg

etter alle årene.
disse umulige årene

*
den siste strålende dagen i oktober.
i gresset kryper frosten.

*
i brystet brunt og grått.
dette brune grå, fuktige

*
lyset mot pannen. lyset nesten innenfor
pannen. innenfor øynene. snart.

*
4 år. vil ikke spise.

*
4 år. vil ikke spise. en elsket
barnepike.

*
vi kappspiser. jeg vinner. jeg ler
og vinner.

*
tur i parken. kort i nakken. pappa
liker kort hår.

*
pappa glad. mamma glad for
ferdigstrikka genser

*
4 år i parken. ny genser. kort i nakken.
barnepika. sol uten å klø.

*
på tunet nå. kort i nakken. genser uten
klø. sklir ned i det brune grå.

*
ned, ned i det brune grå brystet.
der er hun. der er jeg. der er vi.

*
etter alle disse umulige årene.
jeg er her. jeg er den samme.

*
jeg er vibeke.

kappa

Etterpå vinter. Etterpå ravner
og jegerbilenes røde
øyne mellom trærne

Skogsbilveier i november
Var det flere enn meg som
så det stjerneskuddet

Den gamle langsomt over myra
I kappa hennes er jeg
den lille, med blå lue

Et poesiliv

I begynnelsen var poesien
en valp. Plaska i bekker,
stormet over skaren,
jumpet i snøfonner
Blant de store hundene
selvhevdende og slitsom.
Kræsjlanda på matmorfanget
etter en halv times tur.

Selvusikker som ungdom.
Fortsatt nysgjerrig! Men
halen mellom beina når
en voksenhund avmålt
lot henne hilse. Skalv av
frykt under kloklipping.
Føyk opp trappa, måtte
bæres ned igjen. Furten
gnagde hun på det hun fant.

Årene går. Hun lærer. Bjeffer
ennå når det er tid for tur.
Får los på rådyr og trost, men
roter seg ikke bort. Vurderer
å komme på innkalling
etter behov. Av og til i byks
med ørene flagrende, av og til
helt oppslukt av interessante
lukter. Eller rett og slett lat.

Nå ligger hun i kurven,
trett etter gårsdagens dikt.
Jeg kikker spørrende på henne -
tid for kveldstur? Det brune
glitrende blikket, små snøft
mens halsbåndet tas på, fælt
slik matmor klundrer. Og så
av sted! Den glade buskehalen
foran meg i skumringen.