Syr meg fast i dagen. Skrittene over tunet, på kjøkkenet, de flinke
hendene rydder og bygger. Så er natten der, i uro. Himmelen
slukker sine lys. Vindens forte fingre over taket.
Hånden min om hundens labb.

blind flekk

barnebarnets elskelige stabbing
mellom gjestene

gir og tar
gir og tar

brått blant gavebånd og kakesmuler
hva har dette barnet
med meg å gjøre

forte forte seg
å ride ranke

I fjellet blindt og blått

jeg pløyer fortida ned i løypa

hunden traver foran med løftet hode
de sterke labbene i røde sokker

under en himmel av gamle gåsetrekk
hjemløsheten ligger bak meg

Kirkegården i gammelskogen

Jeg står foran granveggen inn til gammelskogen og forstår at i sinnet fins en kirkegård. Erkjennelsen bringer med seg undring, og lettelse, som et uventet blaff fra sommerens første bris, Om kirkegården er vanskjøttet, om gravstøttene står skeive og skitne, om inskripsjonene er uleselige, spiller ingen rolle. Jeg står ved et lavt gjerde, her er en lav port, jeg kan komme hit når jeg vil, helt uten skam. Om jeg vil, kan jeg tilbringe resten av mitt liv her. Stulle og stelle, se på hvem og hva som ligger begravet, tenke rolig over deres liv. Ingen andre har tilgang, ei heller det levendes påkjenninger, skiftninger, bevegelser, som dagen og drømmen måtte utsette meg for. Ettersom årene går, vil nye bli lagt i jorden her, ønsket velkommen av de allerede tilstedeværende. Når min eksistens er omme, forsvinner kirkegården, som bilder i en film,. Også det helt i orden.

står han liten i den første snøen

sola senker lyset ned mot kirkespiret
setter hesteflokken langt der borte
i brann

på grensen

susende regn kom, kattepoter
småjenteskravl fra en
lekeplass

landskapet flimrer

klosset, sjenert
nærmer han seg gleden

den hogger til med lynsverdet sitt

det var ordene
mellom det de sa
og nakne fjellet

torv og mold,
meitemark og larver, røtter,
stein, edderkopper

jord i alle slags nyanser

jeg lot dem ligge
engstelig
deretter taus

Virkeligheten slår inn som dønninger

I tilbaketrekningene, fester han øynene i boka, i skjermen, i gjøremålene som ligger strødd på den gjørmete stien gjennom dagen. Når virkelighetene på nytt kaster seg mot oppmerksomheten, stanser han opp og forteller: Det er småbulderet fra vedovnen, det er den sovende hunden som hviler hodet mot låret hans, det er kubbelysene i vinduet. Det er magen med fiskekaker i. Det er natten som hvelver seg med tusen utbrente soler. Ensomheten er ikke verre enn det. Han trenger ikke gå ut i den.

Noen dager er han så fraværende at hunden flytter seg til et annet rom.

Om kvelden går han opp til katten. Han setter seg i stolen ved vinduet, stryker den glatte katteryggen. prøver å forestille seg håpet. Lukt. Form. Farge. Konsistens. E6-en løper som et lysende bånd gjennom dalen.