barbeint langs angerstranda

spisse steiner
knuste skjell
en natt uten grønt

før morgenen
lar lyset sitt
renne over

de nye bølgene
den lavmælte skogen
beitelandet

en geit kommer trippende
og drypper melka si
over byller og sår

sola legger omslag av
ferskt vann og
bekkeblom

forglemmegeiens
lysende blå tilgivelse
i vinduskarmen

gode ting kan ennå hende

vinterkveldsnotat

lærte for sent å holde ulven
unna inngangsdøra

det gjelder å spinne en mening så klar
at månen slår blikket ned

en ravn fløy inn over tunet fra nord
nå skifter hun retning, det oppstår

en hygge på kjøkkenet, vafler og blues
jeg glemmer haren så redd for å dø

Kald vår

Forglemmegei likevel. Også i år en
bortjagd ungelg sjenert i skogkanten.
I september blir de to. Da humrer han 
lavt og kanskje lykkelig.

Bekkeblom i bekkesurl. Også i år hvite
dotter av pelsen fra harepus. Nå er hun
et glimt i sprang over myra når
månen lyser.

Også i år plukke hvitveis i gammelskogen.
Vi fryser, katten og jeg. Huset litt mer slitt.
Kamplysten mattere. Plutselig en tanke
All makt til hvitveisen.

Om å falle til ro

godt å gå til ro mens
dagen ennå er våken

som da jeg var liten og
moren min satt på sengekanten

blek bak grantoppene, små sukk 
fra svarttrosten på vei hjem

søvnen når meg før 
svalene, regnet vasker

drømmene rene for skyld, slik
åpner hvitveisen blikket og ser

ene enden av regnbuen
i naboens hage

Dager og netter

Dagene en sildestim, jeg får ikke fatt i dem. Griper med valne hender, de smetter unna. Kanskje en lettelse, bedre med sild enn med håkjerring. Et sted i verden, kanskje Alaska eller Papua New Guinea, fins noen som fisker dagene opp. Håper ikke en diger tråler. Kanskje en mann og sønnen hans, de kaster garnet ut i de gylne bølgene. Skal vi se, skal vi se, hva slags dager vi får idag. I landsbyen venter kona ved gryta når karene kommer med skinnende, sprellende fangst. De knekker nakken på dem med øvede slag. Nå er det konas tur. Hun flår og renser og strimler. Oppi gryta med dem! Raskt blander hun inn saftige grønnsaker dyrka i hagen, gjødsla med harehåp og angstløse netter. Til slutt et dryss av lettbrente drømmer. Etter maten hvile på matter i ordnede mønstre. De planlegger hva de skal gjøre i morgen. Skravler og ler mot den mørke natta. Månen et kikkhull.

Vår i bygda

i dalbunnen lyspløyde jorder 
elva brusende full av fisk
løvetannsgult fosser ned sol
skråningen med heggeskum 
på toppene

gjødselslukta river i nasan 
når vi går på butikken
som om alt er helt vanlig

Regnværskveld

Koselig med regn. Det gamle
huset har vinduer som regn
dråpene liker. Trom, trom
trommelom. Lufta lukter saft.
Grønt gress grønner og kroer seg. 
Frem fra kveldsregnet siger en
elg. Den er pen nå med 
regnrød pels. Svalene helt 
på styr. Inne brenner vi 
stearinlys. Etter at 
dråpene treffer bakken 
slurper molden dem i seg.
Der ligger meitemarken. Får 
ikke puste.

Tomånetid

Under det rolige flagget feirer jeg syttende mai 
med familien. Været er godt. Gresset er grønt. Barna 
spiller fotball. Hundene tøyser rundt. 
Ingen av oss er ulykkelige. Mangt har skikket seg. 
Vi snakker lavmælt om klimaendringer. Alle 
kommer til orde med sine bekymringer. 
Det blir kaldt. De minste skal til sengs. 
Vi bryter opp. Jeg hjelper til med å rydde.
Gjestene finner bilene, dørene igjen som 
fornøyde sukk. Til slutt er det min tur. 
Fullmåne over åsen i øst. Når jeg svinger 
inn på gårdsplassen hjemme har 
min egen måne også tatt plass. 
Kanskje fins det andre som ser 
månen sin seile opp akkurat nå.

Regn og Rostropovitsj

Kunstlæreren pakker en koffert på vei til 
Theresienstadt i 1942. Alle får lov å ta med
sine kjæreste ting. Hennes er maling 
pensler, papir. Barna er mange. 

Alt som fins mellom mørke og mørke flagrer
frem fra kofferten. Sjøanemoner, brennmaneter
digerengler på selvlysende blomster
utsikt til en eplehage, mamma og pappa så klart

Vi går til molden med våre håp. Vi går til molden 
med våre tap. Rostropovitsj legger øret mot den 
regnvåte jorda og hører Haydn spille konsert for 
cello og orkester og hennes femten tusen barn

Ode

Uten øyne. Til gjengjeld  fem hjerter.
Slår de i samme takt?
Eller holder de hver sin -
et langsomt glidende rytmeorkester?

Trillioner av bankende hjerter under
fotballbaner, viftende kornåkre,
måneklare blomsterenger, under
gressflekken der junkien finner fred
i en sprøyte, under stemorsblomstene
ved barnets grav

Perlemorsskimrende pust gjennom
hud over muskler, blodårer, alle
hjertene, to kjønnsorganer tvekjønnet
glir de elskende mykt inn  i omstendelige
kjærlighetsakter og befrukter hverandre

Lysende velgjører for myriader av
skapninger i jordens mørke himmelrike
Vår gudelike venn


**************************************************

"Sprøytemiddel, særlig insekts- og soppmiddel, kan ha øydeleggjande effektar på bestanden av mark i åkeren. Storleiken på meitemarken går ned over tid, og det same gjer markens evne til reproduksjon."