De uendelige listene

jeg var firogseksti år
da jeg lærte å skjelne
mellom himmel og jord

lettelsen så stor at jeg
ikke tenkte over å gremme meg
over at erkjennelsen kom
litt sent i livet

jeg kunne sette meg
rolig ned og bestemme
som om jeg var min egen
skaper hva som skulle
tilhøre jord og hva som
skulle være min himmel

jorda jeg går på: husarbeid
plenklipping .regninger
klippe hundens klør. gå til
tannlegen. jul. politikk. ryggsmerter

himmelen over meg: engene
rundt meg om sommeren. og om
vinteren, alle dyr, jaja, med unntak av
ammekyrne jeg er så redd
for, over til jord-kategorien med dem.
diktskriving. diktlesing. en dusj.
hundens lette trykk mot leggen når
jeg våkner om morgenen. blomster-
bukettene på kjøkkenet i juni
barnebarn. min datter. min søster.
likes på facebook. håndflaten over
kattens hode. lukten av nyklippet
plen
så lang en liste! alt jeg ikke har skrevet ned!
det gjør ikke noe

jeg ser ordene og forstår
her er ingen plass til tomhet

tiden for begynnelser er over

jeg tenker stadig på den
gamle keiseren av japan
for trett til å utøve sitt
rituelle liv, helhjertet
som han sa
det var også problemet med
den vakre Michiko
hans keiserinne
for hvem hver morgen var
en beslutning

jeg ser gammelkatten rusle over tunet
hvor går keiseren for å leve
med hele sitt hjerte
folket gråt og jublet over sin keisers
ydmyke menneskelighet
så lett å applaudere med smilende vemod
de andres sorti
også kattens langsomme vandring

tiden for begynnelser er over

jeg hører snusfornuften skramle
og vanen legge inn noen høflige innsigelser
mitt hele hjerte venter på at
landskapet fordyper seg i blått

strid nei
forsoning nei
overtalelser nei
nok nå sa keiseren






















I to år ba keiseren av Japan
om å bli fritatt for  sine plikter

For trett til å elske sitt rituelle liv
helhjertet, som han sa

Folket var det første til å forstå
og lot ham slippe tak

De hadde lenge engstet seg

i nattens vindu. blå madonna

gamle kvinner gråter ikke
små sjeler kan når 
store søster trer frem
i mørke skodda og bøyer
hodet for å trøste

du trenger ikke holde
vakt over nedbrente bål
det finnes veier vekk
fra denne døde sletta

små klostre oppi fjellet
lav sang og varm suppe
leende kvinner med store byrder
de erter deg lunt når de ser
ditt forgremmede ansikt

susende regn, kattepoter
småjenteskravl 
fra en lekeplass
hundens fornøyde sukk
etter kveldsmat
cellisten som hever
buen når han ser deg

følg lukten av vann, finn
elva der tårene dine
tøyser og virvler rundt med
alle de andres, finn porten 
der de du elsker venter på deg

dere gjør hverandre varme 
mette og glade som flagg 
festet til vinden

ennå faller barn ned fra himmelen 
skinnende røde og runde

junisang

hun har landet nå 
i enga mot vest
det gylne reiret av 
ballblom og løvetann
smykket med røde
jonsokblomster

synger hver kveld gjennom
selja utenfor vinduet

du behøver ikke være glad
du behøver ikke elske
du kan hvile ditt
engstelige livsmot
i skogbunnens mose
du kan la grantrærne
omfavne din ensomme
tapperhet, du kan be
fønvinden stryke blidt over
skamfulle hemmeligheter

trostene løfter tungsinnet
som en bortkommen unge
bjerkeløvet valser rundt
med alt det uløselige

ditt strev skal bli belønnet
av svalestup og bringebær
nyslått gress og purpurrøde
sletter med geiterams,
en nåde rikelig som lysdråpene
i bekken en fullmånenatt

de vidstrakte slettene

tomme nå 
for bål med hvilende menn 
og leende kvinner

vind er der
skygger mørke mot mørket 
fra stille dyr

den langsomme vandringens 
tid den uforferdede 
undringen