fra utkanten av jordet ser jeg hjemmet mitt

huset med lukket blikk

den gamle bilen
stabburet der litt av taket skramler
med vinden

sommerstua
den spinkle syrinen
seljetreet min søster

kvista bjerkestammer til neste års ved
fugletreet med matfatet
grinda, åpen nå

planene
strevet
vil pengene strekke til
vil kreftene

alt dekket av rim

is.gull.vind

våkne i snøleopardens latter
månen uler mot mørket

tenne ild i fyrstikkhuset
dagen brenner i svart skog

musesnuta mi
over de hvite markene

sanke mat
sanke ved

finne sovende bjørn

skip

mens jeg ivrig skriver
hilsener til oss
som ikke kan se oss tilbake

venter vilkårene nede i havna
noen kvelder knapt synlige

i regnets tid

hver natt seiler
engler inn på landingsplassen
med det utbrente bålet

de er så små

engstelige følger de meg  med øynene
når lyset rasler med lenkene

fra vinduet ser jeg
rødvingetroster beite
i det døde gresset

mette, fortrøstningsfulle
flokker de seg om kvelden
husk!

mørket kommer
jeg puster med mørket
vinden kommer
jeg puster med vinden

spørsmålene krøller seg sammen

i morgen vil jeg svare gjør godt
i overmorgen glede

den trofaste
tjener det ubegripelige
med verdighet

Jeg kjente en spurv

hun sa: ensom
var jeg under kafébordene
og sulten!

jeg måtte av sted til Spania, det sa seg selv

de hjelpeløse små vingene
de latterlig korte beina

skogsbilveiene i november
ravner krysser over som droner

en halt skjære tok følge
slo mismotet rundt oss om natta
slik lurte vi reven

skjæra nådde slutten da vi nådde havna
jeg sjøsatte liket glinsende
svart og hvit, fjæra de blå, flotte seil!

jubelen fra det slunkne brystet mitt

da jeg flakset inn blant
bortvendte kvinner
smale nakker
utrøstelige
slike som meg

tripper rundt føttene dine
querido federico
i dansen, der på brønnkanten

Hjemme

blåhvalen synger sonate
for hjemvendte flåter

en bjørn sitter ved fjellets fot
og tygger på dikt

månen skinner i elefantens øyne
pianisten hever sine hender

Vibeke, ditt liv ble flukt og utflukt
nå venter alle på deg her

50-50

Esso'n på søndag
mamma venter i bilen
baklysene til pappa

Oppdraget

Det er alltid nye partiturer
som skal skrives

Noen må løfte hendene
buen
penselen

Barn i kjølige rom
vil samle 
alle sjelers oppriktighet
i det første strøket

Forstyrrelse

Det skjedde etter et møte
lyset falt skjevt over forlatte planer

Vi klemte hverandre
hyggelig til avskjed

Først morgenen etter
banket et minne i huden

Jeg hadde lagt hånden
mot nakken din

En slik hånd
som ikke tenker på hygge

Jeg fôr opp fra bøkene
og hørte samtidig en dør gli opp

I en av etasjene under
strøk en bue over fiolinen

Det flakket i lys og en nattkjole
kniste oppover trappene

Siden har hun holdt hoff
også i rom hun ikke disponerer

Selv slagerne hennes
får fikle med diktene mine

Something surrer med Tomas' poesi
Hafezvinen funkler i Traces of you

Ny. Snø.

Jeg trodde skogen 
var noe som sto 
stille og passet 
på livet 

Jeg trodde jeg selv 
var best til å spore 
i tåke og finne litt ly
hos en grånende gran

Men se! Nå tøyser
vi rundt hele dagen
i lysende lattermild
snø til knes - trærne 
valpen og jeg!

Til slutt senker skogen
blikket for mørket
og Petter har brøyta 
veien så vi kan gå 
pent og rolig
og takke for oss

Herrebesøk

Da jeg var barn, kom 
forsikringa på døra. Det er 
Norske folk, sa mor 
med penga i hånden

Et lett smil
grå frakk
hatt som ble løftet

I kveld tenker jeg på 
Norske folk mens en
 ung elegant frost
stryker meg over føttene

Ser jeg likevel for meg 
døden slik En herre i grått

Mørket står i ruten

forskrekket ser han
seg i speilet fra
kjøkkenvinduet

lutende over 
middagen sin

han tenker på 
travelheten i byene

og dagen som bare er 
en stripe over åsen

kanskje har jeg tatt feil
kanskje er det mørket 
som er hjelpeløst

Hustavle for desember

snakk snilt til livet i desember
sett ullvotter på dagene
gjerne sånne med bord

det er ikke din feil, si
at uværet hjemsøker deg
at mørket ditt 
skremmer småfolk
til skrål og juggel

noen må være nord
du er ikke alene om det

i høye klagende netter
skal vi sitte under lampa
sy sømmer med små sting
og berette i miniatyrer
om det gode som har hendt oss

til morgenens rosa snute
dytter vekk vårt mismot
og hjelper oss å se

På vei hjem

flygelederen
innvilger noen 
sirkler over det lille
sovende livet
bevoktet 
av vintersol

Natten var god,

nå åpner hun hånden 
lar duene lette
fra katedralen mens 
klokkene jubler
under det hellige
bryllup
mellom drøm og tid

Månesne

stjernene er stjerner
trærne står
hver for seg

en rev i skyggen av skogkanten
bekken som mumler under frosten

ingen fiender
ingen venner

Gåte

hvem velger veien

demonene nedenfor
englene bortenfor

føttenes forunderlige tillit

Drømfragment

etter samvittighetsfullt å ha gransket
de tilstedeværendes personalmapper
kunne jeg slå fast det er jeg som skal fordømmes
det ble en stille lettelse
også min mor var fornøyd

Du lo Den lyse humringen

min nådeløse engel svarte 
en marinejeger 
som deg 
gjør meg ikke urolig men duene som 
så ukontrollert danser rundt oss 
til Odyssevs sanger

Fem forhåpninger om glede

I
ta toget til en lysende by
i fanget sover resten av livet

II
ennå faller barn ned på jorda
runde rødkinna skapninger med refleks

III
vi holder hverandre rene varme mette
glade som flagg festet til vinden

IV
høye vinduer til en gammel hage
læremestre

V
et skrog stamper mot grunna
søsteren din klatrer ombord

innsluppet

man holder seg opp 
og betrakter

som om det finnes mål
på det tilstrekkelige

man burde vært et hjem med pledd
 til hunden

man burde åpne fingrene 
og slippe

det ble et rot
tilflukter og gjemsler
aprilslør og frosne gater

jeg fant en venn der skogen møter skog

vi stopper ikke med å stryke
stryke over

Til poeten Tua Forsström

det snør ofte her hos oss
den rosa lua di vipper foran meg
jeg kan nesten ikke se i dette kavet

det kan være vanskelig å ta seg selv alvorlig i en skog

ingen av oss vil forstyrre
man skal ikke snakke vondt 
om det forferdelige


snøen yrer i sporene dine
vi lengter etter regn
regnsvarte hester gjennom regn

Tre korte om vennskap

I
faste skritt mot fortauet
musikken kommer tilbake

II
mannen flyttet fra fjellet
en liten stillhet fulgte med

III
tsunamivarsel
den lille hundens gjensynsglede

Orkidébrevet

vi ble til i regn og skarpe skrik

man trenger ikke se lyset
for å strekke seg etter det

senere
dro vi til utpostene

røtter graver dypt etter tilgivelse
jeg skriver hver dag

hvordan haren utstår sin uanselighet

til forskjell fra andre dyr
skal harer først og fremst avstå fra nøysomhet
det gjelder særlig reproduksjonen

dernest skal den flittig minne seg om
det flyktiges verdi: virvlende løv er også vakkert,
en dråpe blir en dråpe når den faller,
osv.,
osv.
som de lærer på skolen: legg nøye merke til
hvem som har et hjem
eller en hule

jeg vet om en poet hun skriver
haren tørker alle verdens tårer med filla si

fordi den er ren av hjertet
av den grunn har haren ikke et hjem

kan vi forstå dette
haremor eller harefar med alle ungene
innprente

du er hare
du er ren av hjertet
bli flere

*****************************

(Poeten er Tua Forsström. Selvsagt.)

Det er lett å bli gammel

tilgivelsens slamrike flod flyter rolig
og tar med seg alt uønsket, snart er huset tømt
for overbevisninger

barna smiler 
med kjærlighetens sterke små tenner
bærer de oss over

steg for steg ble veien til en sti
jeg gikk til knes i løvetann og urter
huset st0 med spørsmål i hvert vindu

CV

sekundene stimler sammen
med krav om å bli levd
jeg springer gjennom i haresvev

Til hvilke sanger danser dyra i natten

Du våkner og vet
hjertet og pusten har vært med
mellom virvlende ildfluer

Døra åpnes for en stille morgen
blomstene bretter seg ut mot lyset
hemmeligheter smiler

saktekyss

omstendelig
som når nonnene 
syr en alterduk

til

ennå er navnet ditt
passordet
jeg bruker

Transportetappe

vi sto på svaberget
overveldet av en snegle
lang som en finger
sandrosa suveren
huset perfekt
på midten av ryggen
hodet løftet 
mot en annen tid
underveis tenker jeg 
at den sneglen
kanskje kan strekke
et følehorn ned til pusten
gjemt bak brystbenet
klappe den litt

Sjiraffdiktet

dronning av det forlatte landet
i selvbildets grensestrøk
hun som kan nedkjempe 
løver om dagen
og hilse månen god natt
snute mot snute
Guds kjæreste umulighet
for stor for taus

jeg påkaller halsens 
langsomme bue 
i denne ørkennatt
etter alle disse år
hører henne nynne
til lydbølger fra Mars