Seponering (2)

kaffe og brødskiver
kamuflasjetelt, nattkikkert, gjerne viltkamera
så vente

ikke for å ramme
eller fotografere
bare for å se

hvem som trer frem hvis
jeg dukker opp

Seponering

en sitring
et insekt snur seg i søvne

*

liten fisk sveiper over blikket
under isen

*

men hvis isen smelter, da

*

natten er loven

dagen vingler og vet ikke

*

hva skulle jeg
med dette sverdet

*

det trette sprukne jeget
trenger sjela si nå

*

finne den igjen? ikke dit
ikke ut på landeveien

*

kan den ha krøpet inn
under noen løvblad

*

greie seg greie seg greie seg

*

lur og forsiktig
revelur, harelur

Det hender jeg finner en hundesokk på stien
særlig om våren når skiløperne har vendt hjem
og hundene drar seg i varmen på terrassen

Med sokken i hånden ser jeg dem for meg, skinnende
av rim i pelsen, halse mellom rådyrspor og pisseflekker -
eieren sjangler hjelpeløs i løypa og hoier, uten hell, på plass!

de flagrende ørene
de energiske halene
øynene som glitrer

Når november sender sine første kyss av sne og trærne
står med bøyde nakker, trer jeg sokkene jeg fant i vår
på labbene til hunden min. Hun traver ut i rødt og blått og rosa
og skogen hever blikket, mørkebrunt og glitrende

at dette skulle komme til meg

etter alle årene.
disse umulige årene

*
den siste strålende dagen i oktober.
i gresset kryper frosten.

*
i brystet brunt og grått.
dette brune grå, fuktige

*
lyset mot pannen. lyset nesten innenfor
pannen. innenfor øynene. snart.

*
4 år. vil ikke spise.

*
4 år. vil ikke spise. en elsket
barnepike.

*
vi kappspiser. jeg vinner. jeg ler
og vinner.

*
tur i parken. kort i nakken. pappa
liker kort hår.

*
pappa glad. mamma glad for
ferdigstrikka genser

*
4 år i parken. ny genser. kort i nakken.
barnepika. sol uten å klø.

*
på tunet nå. kort i nakken. genser uten
klø. sklir ned i det brune grå.

*
ned, ned i det brune grå brystet.
der er hun. der er jeg. der er vi.

*
etter alle disse umulige årene.
jeg er her. jeg er den samme.

*
jeg er vibeke.

kappa

Etterpå vinter. Etterpå ravner
og jegerbilenes røde
øyne mellom trærne

Skogsbilveier i november
Var det flere enn meg som
så det stjerneskuddet

Den gamle langsomt over myra
I kappa hennes er jeg
den lille, med blå lue

Et poesiliv

I begynnelsen var poesien
en valp. Plaska i bekker,
stormet over skaren,
jumpet i snøfonner
Blant de store hundene
selvhevdende og slitsom.
Kræsjlanda på matmorfanget
etter en halv times tur.

Selvusikker som ungdom.
Fortsatt nysgjerrig! Men
halen mellom beina når
en voksenhund avmålt
lot henne hilse. Skalv av
frykt under kloklipping.
Føyk opp trappa, måtte
bæres ned igjen. Furten
gnagde hun på det hun fant.

Årene går. Hun lærer. Bjeffer
ennå når det er tid for tur.
Får los på rådyr og trost, men
roter seg ikke bort. Vurderer
å komme på innkalling
etter behov. Av og til i byks
med ørene flagrende, av og til
helt oppslukt av interessante
lukter. Eller rett og slett lat.

Nå ligger hun i kurven,
trett etter gårsdagens dikt.
Jeg kikker spørrende på henne -
tid for kveldstur? Det brune
glitrende blikket, små snøft
mens halsbåndet tas på, fælt
slik matmor klundrer. Og så
av sted! Den glade buskehalen
foran meg i skumringen.

I anledning trostesamlingsdagen

Jeg skulle gjerne vært et gammelt
bjerketre i slutten av september
omsvermet av reiseklare troster som
brukte kronen min til samlingsplass.
Rolig flyter himmelen over enga og
jeg står hvit og naken med
bladene i gylne dryss rundt røttene.
Rundt meg en hvirvel av flaprende
vinger, lattermilde unger, skratt og hui
fra tantene som dirigerer flokkene
i posisjon. Den gode kilingen i barken
fra hundrevis av klør når hele gjengen
plutselig tar sats og letter
i perfekte formasjoner over dalen.

av og til en ro
en gammel elv som
kommer til syne

jeg dro dit i dag, til
bredden der den vesle geita
beiter under Piletreeet

Trommeslageren
gikk meg i møte
Vår omfavnelse varm

Vi satt ved den åreløse
båten som nå har snudd
stavnen medstrøms

(vendepunkt)

snur meg mot angsten
trekker hobbit-sverdet

i lysningen

du bøyde deg over meg
i en ømhet jeg
ikke visste fantes

mot den nakne himmelen
hauken, urørlig
de svartspissede vingene

Det gråblå blikket

og brått er jeg en gutt, en ganske stor gutt, og tjukk, ikke feit, ikke ennå, men tjukk nok til å bli kalt ting, til ikke å kunne løpe etter, løpe i fra, stor nok til å bli forlangt noe av, til å løfte, holde ut, og det kan jeg, jeg er stor og sterk, så sterk  at de som kaller meg ting, gjør det i forbifarten, før de fyker videre på de spinkle beina sine, jeg står i akterenden av en båt, en trebåt, en gammeldags tungrodd trebåt, en som ligger støtt som fjell i bølgene, uten å være fjell, for den bølger jo med, bølger sindig med bølgene, nå ligger den inne ved land, jeg, den  sterke gutten, står i akterenden med lett skrevende ben, har vært med far? onkel? morfar?, en voksen, en som kan det med tungrodde trebåter, er i en slik hver dag, og han har hatt meg med, jeg er god nok, jeg kan være til nytte, som selskap, kanskje skal jeg læres opp til noe, hvem vet, innvies, styrken min kommer godt med når garn skal dras, når båten skal ros, eller holdes stille, jeg står bredbeint i akterenden av en båt, den vugger sindig, ved brygga barn og unge, halvnakne jenter, de er ikke for meg, jeg snur meg mot havet og horisonten og sola på vei ned, vannet i sølv og sola liksom sløret hvitt, alt dette florlett og sikkert i seg selv, alt jeg aldri kan bli, og likevel har jeg vært der, vært ute i det lekne, lette, vært til nytte, jeg ser utover det skimrende vannet og den hvite horisonten som sola smelter ned i, jeg forstår at her kan jeg være, kan jeg klare meg, på samme vis som den tungrodde trebåten, som med rett bruk av årene, rett bruk av armene som ror, skyter som en pil ut i vannet, duver med bølgene, aldri, aldri velter, og som nå, med meg ombord, skraper godmodig mot sandbunnen.

haiku

solnedgang

i vindusruta
skyggen av et spindelvev

drømmefall

lysningens myke pust

varme vuggende grantrær

alle anklager frafalt

nå kan jeg dø

eller la være

under eiketreet

etter den harde solen
eikeløvet vifter variasjoner av mønstre
ubesværet 

alle mine anstrengelser, et lavt
surr mellom øra

jeg ser en katedral
reise seg i skyggen av livet mitt
åpen dør
mumlende bønner
der jeg går i shorts og trøye og en uskyld
som får fuglene til å tie

høy

Arvid var her i dag
spredte graset han slo på lørdag

vi ler når vi ser hvor mye det blir 
tier sammen om fjorårets tørke

Arvid fikk kappet av armen,
den venstre, en gang han sto

aleine med traktoren, nå 
har han 100 vinterfôra sauer

kjører drosje, holder bruket sitt
mønstergyldig

duften av høy når han løfter 
høyre armen til avskjed

de sier jeg er fjern

natta drar meg lengre ut
iblant snur jeg meg og roper
det er vakkert her og fred

dagen kommer med
sommerfugler mellom hendene

slipper repet
jeg holdt
så stramt

lar meg falle inn
i hendene mine

ved grinda

de drikker opp kaffen
jeg ber dem hilse

baklysenes røde øyne
mellom grantrærne
jeg løfter hånden

stryker over ansiktet
som for å gjøre det synlig

vi er flere

et nærvær stilnet den vesle dirringa jeg kom til verden med jeg er ikke alene vi er flere som går med stillheten inni når vi møtes hilser vi blygt

tilgivelse kom

løvsangerens
stillferdige pludring
i grå morgen

De uendelige listene

jeg var firogseksti år
da jeg lærte å skjelne
mellom himmel og jord

lettelsen så stor at jeg
ikke tenkte over å gremme meg
over at erkjennelsen kom
litt sent i livet

jeg kunne sette meg
rolig ned og bestemme
som om jeg var min egen
skaper hva som skulle
tilhøre jord og hva som
skulle være min himmel

jorda jeg går på: husarbeid
plenklipping .regninger
klippe hundens klør. gå til
tannlegen. jul. politikk. ryggsmerter

himmelen over meg: engene
rundt meg om sommeren. og om
vinteren, alle dyr, jaja, med unntak av
ammekyrne jeg er så redd
for, over til jord-kategorien med dem.
diktskriving. diktlesing. en dusj.
hundens lette trykk mot leggen når
jeg våkner om morgenen. blomster-
bukettene på kjøkkenet i juni
barnebarn. min datter. min søster.
likes på facebook. håndflaten over
kattens hode. lukten av nyklippet
plen
så lang en liste! alt jeg ikke har skrevet ned!
det gjør ikke noe

jeg ser ordene og forstår
her er ingen plass til tomhet

tiden for begynnelser er over

jeg tenker stadig på den
gamle keiseren av japan
for trett til å utøve sitt
rituelle liv, helhjertet
som han sa
det var også problemet med
den vakre Michiko
hans keiserinne
for hvem hver morgen var
en beslutning

jeg ser gammelkatten rusle over tunet
hvor går keiseren for å leve
med hele sitt hjerte
folket gråt og jublet over sin keisers
ydmyke menneskelighet
så lett å applaudere med smilende vemod
de andres sorti
også kattens langsomme vandring

tiden for begynnelser er over

jeg hører snusfornuften skramle
og vanen legge inn noen høflige innsigelser
mitt hele hjerte venter på at
landskapet fordyper seg i blått

strid nei
forsoning nei
overtalelser nei
nok nå sa keiseren






















I to år ba keiseren av Japan
om å bli fritatt for  sine plikter

For trett til å elske sitt rituelle liv
helhjertet, som han sa

Folket var det første til å forstå
og lot ham slippe tak

De hadde lenge engstet seg

i nattens vindu. blå madonna

gamle kvinner gråter ikke
små sjeler kan når 
store søster trer frem
i mørke skodda og bøyer
hodet for å trøste

du trenger ikke holde
vakt over nedbrente bål
det finnes veier vekk
fra denne døde sletta

små klostre oppi fjellet
lav sang og varm suppe
leende kvinner med store byrder
de erter deg lunt når de ser
ditt forgremmede ansikt

susende regn, kattepoter
småjenteskravl 
fra en lekeplass
hundens fornøyde sukk
etter kveldsmat
cellisten som hever
buen når han ser deg

følg lukten av vann, finn
elva der tårene dine
tøyser og virvler rundt med
alle de andres, finn porten 
der de du elsker venter på deg

dere gjør hverandre varme 
mette og glade som flagg 
festet til vinden

ennå faller barn ned fra himmelen 
skinnende røde og runde

junisang

hun har landet nå 
i enga mot vest
det gylne reiret av 
ballblom og løvetann
smykket med røde
jonsokblomster

synger hver kveld gjennom
selja utenfor vinduet

du behøver ikke være glad
du behøver ikke elske
du kan hvile ditt
engstelige livsmot
i skogbunnens mose
du kan la grantrærne
omfavne din ensomme
tapperhet, du kan be
fønvinden stryke blidt over
skamfulle hemmeligheter

trostene løfter tungsinnet
som en bortkommen unge
bjerkeløvet valser rundt
med alt det uløselige

ditt strev skal bli belønnet
av svalestup og bringebær
nyslått gress og purpurrøde
sletter med geiterams,
en nåde rikelig som lysdråpene
i bekken en fullmånenatt

de vidstrakte slettene

tomme nå 
for bål med hvilende menn 
og leende kvinner

vind er der
skygger mørke mot mørket 
fra stille dyr

den langsomme vandringens 
tid den uforferdede 
undringen

barbeint langs angerstranda

spisse steiner
knuste skjell
en natt uten grønt

før morgenen
lar lyset sitt
renne over

de nye bølgene
den lavmælte skogen
beitelandet

en geit kommer trippende
og drypper melka si
over byller og sår

sola legger omslag av
ferskt vann og
bekkeblom

forglemmegeiens
lysende blå tilgivelse
i vinduskarmen

gode ting kan ennå hende

vinterkveldsnotat

lærte for sent å holde ulven
unna inngangsdøra

det gjelder å spinne en mening så klar
at månen slår blikket ned

en ravn fløy inn over tunet fra nord
nå skifter hun retning, det oppstår

en hygge på kjøkkenet, vafler og blues
jeg glemmer haren så redd for å dø

Kald vår

Forglemmegei likevel. Også i år en
bortjagd ungelg sjenert i skogkanten.
I september blir de to. Da humrer han 
lavt og kanskje lykkelig.

Bekkeblom i bekkesurl. Også i år hvite
dotter av pelsen fra harepus. Nå er hun
et glimt i sprang over myra når
månen lyser.

Også i år plukke hvitveis i gammelskogen.
Vi fryser, katten og jeg. Huset litt mer slitt.
Kamplysten mattere. Plutselig en tanke
All makt til hvitveisen.

Om å falle til ro

godt å gå til ro mens
dagen ennå er våken

som da jeg var liten og
moren min satt på sengekanten

blek bak grantoppene, små sukk 
fra svarttrosten på vei hjem

søvnen når meg før 
svalene, regnet vasker

drømmene rene for skyld, slik
åpner hvitveisen blikket og ser

ene enden av regnbuen
i naboens hage

Dager og netter

Dagene en sildestim, jeg får ikke fatt i dem. Griper med valne hender, de smetter unna. Kanskje en lettelse, bedre med sild enn med håkjerring. Et sted i verden, kanskje Alaska eller Papua New Guinea, fins noen som fisker dagene opp. Håper ikke en diger tråler. Kanskje en mann og sønnen hans, de kaster garnet ut i de gylne bølgene. Skal vi se, skal vi se, hva slags dager vi får idag. I landsbyen venter kona ved gryta når karene kommer med skinnende, sprellende fangst. De knekker nakken på dem med øvede slag. Nå er det konas tur. Hun flår og renser og strimler. Oppi gryta med dem! Raskt blander hun inn saftige grønnsaker dyrka i hagen, gjødsla med harehåp og angstløse netter. Til slutt et dryss av lettbrente drømmer. Etter maten hvile på matter i ordnede mønstre. De planlegger hva de skal gjøre i morgen. Skravler og ler mot den mørke natta. Månen et kikkhull.

Vår i bygda

i dalbunnen lyspløyde jorder 
elva brusende full av fisk
løvetannsgult fosser ned sol
skråningen med heggeskum 
på toppene

gjødselslukta river i nasan 
når vi går på butikken
som om alt er helt vanlig

Regnværskveld

Koselig med regn. Det gamle
huset har vinduer som regn
dråpene liker. Trom, trom
trommelom. Lufta lukter saft.
Grønt gress grønner og kroer seg. 
Frem fra kveldsregnet siger en
elg. Den er pen nå med 
regnrød pels. Svalene helt 
på styr. Inne brenner vi 
stearinlys. Etter at 
dråpene treffer bakken 
slurper molden dem i seg.
Der ligger meitemarken. Får 
ikke puste.

Tomånetid

Under det rolige flagget feirer jeg syttende mai 
med familien. Været er godt. Gresset er grønt. Barna 
spiller fotball. Hundene tøyser rundt. 
Ingen av oss er ulykkelige. Mangt har skikket seg. 
Vi snakker lavmælt om klimaendringer. Alle 
kommer til orde med sine bekymringer. 
Det blir kaldt. De minste skal til sengs. 
Vi bryter opp. Jeg hjelper til med å rydde.
Gjestene finner bilene, dørene igjen som 
fornøyde sukk. Til slutt er det min tur. 
Fullmåne over åsen i øst. Når jeg svinger 
inn på gårdsplassen hjemme har 
min egen måne også tatt plass. 
Kanskje fins det andre som ser 
månen sin seile opp akkurat nå.

Regn og Rostropovitsj

Kunstlæreren pakker en koffert på vei til 
Theresienstadt i 1942. Alle får lov å ta med
sine kjæreste ting. Hennes er maling 
pensler, papir. Barna er mange. 

Alt som fins mellom mørke og mørke flagrer
frem fra kofferten. Sjøanemoner, brennmaneter
digerengler på selvlysende blomster
utsikt til en eplehage, mamma og pappa så klart

Vi går til molden med våre håp. Vi går til molden 
med våre tap. Rostropovitsj legger øret mot den 
regnvåte jorda og hører Haydn spille konsert for 
cello og orkester og hennes femten tusen barn

Ode

Uten øyne. Til gjengjeld  fem hjerter.
Slår de i samme takt?
Eller holder de hver sin -
et langsomt glidende rytmeorkester?

Trillioner av bankende hjerter under
fotballbaner, viftende kornåkre,
måneklare blomsterenger, under
gressflekken der junkien finner fred
i en sprøyte, under stemorsblomstene
ved barnets grav

Perlemorsskimrende pust gjennom
hud over muskler, blodårer, alle
hjertene, to kjønnsorganer tvekjønnet
glir de elskende mykt inn  i omstendelige
kjærlighetsakter og befrukter hverandre

Lysende velgjører for myriader av
skapninger i jordens mørke himmelrike
Vår gudelike venn


**************************************************

"Sprøytemiddel, særlig insekts- og soppmiddel, kan ha øydeleggjande effektar på bestanden av mark i åkeren. Storleiken på meitemarken går ned over tid, og det same gjer markens evne til reproduksjon."

Lyset stilner

Ikke noe er forandra. Alt er forandra.
Det søkker i meg i det samme
jeg åpner morgendøren til en torsdag i april

Vinden har dradd hjem til Sibir. Lyset 
sitter fredsommelig blant fargeboksene
Snart løfter hun penselen.

Hurlumheien jeg pisket opp
for å skape mening
stilner også

Jeg sitter i det skrå solefallet fra vest
Lilla søker seg frem til raklene
Rosa kaster sløret sitt over åsen

Vinterens kamp mot snøleoparden
endte uavgjort. Om lenge blåser høsten
til ny dyst. Før det, før det

Om en liten måned kommer Dronningen
med svalene. De skal sitte på
strømledningen med alvorlige blikk

Jeg skal etterse gjerdet, kave med ved
rydde og bygge. Sauene ringler
flokken til ro, vi sover sammen i sommernatta

Før stormene, regnet, engstelsen
skal månen reise seg full over dalen
kaster et tynt lag nåde over strevet vårt

katten holder sitt rolige blikk over natten
lett snø dekket enga i dag tidlig
svalene kan komme når som helst
gjennom tåken

før legetimen

står i morgendøra, lyset 
slumrer i rosa over åsen

svartmeisene kommer
en blåmeis våger seg med

skåla med brød og solsikkefrø
også en avgjørelse

Fryktelige er ukene før våren

sola skingrer over skaren refleksene gjennom uvaska vinduer det gamle kjøkkenet avkledd

jeg finner ingen gjemmesteder

før kveldsturen, svarttrostens sang

mild og mørk som en barskog.

Under den stjernestrødde himmelen. Hunden helt vill av vårnatten, av hvor fort hun kan fyke over skaren, luktene, de sky bevegelsene i skogkanten, av alt som skal komme. Gårdsveien er mørk og isete, jeg stavrer meg klossete nedover. Over meg et stjerneskudd, lett, lett flyr det som en unge mellom de store, gamle solene som står helt stille.

Jeg finner trøst i tanken på gamle dyr

Idag sa en mann på radio at duer
kan bli tyve år , kanskje mer

Da husket jeg duene på Egertorvet 
i regn

De var mange 
kanskje like mange som menneskene der og da
og nå er det forunderlig å tenke på hvordan
de på hyggelig vis samkvemmet seg med oss

Den gang tenkte jeg ikke på at de var mange
jeg tenkte at de nok var lykkeligere enn meg
de hadde ingen kontorsjef
vil jeg tro

Jo, duene de ruslet eller hoppet rundt og 
fløy opp i gesimsene på de gamle husene
på Egertorvet og der
lå det nok også en duegamling og kurret

Da jeg hadde hørt på radio og latt meg trøste
av fortellingen om duenes lange liv

tenkte jeg at dette kunne det kanskje
bli et dikt av

selvsagt måtte elefanter med 
og katter

men på den annen side slike
blir det bare sukk og snufs av

en nilkrokodille derimot
blir hundre år
se der snakker vi 
om trøst!